Mennesker liker å kose

Det beste jeg vet med podcaster er at de kan være så “nisjete” som de bare vil. Det finnes snart en podcast som dekker enhver hobby/ethvert tema (villsvinjakt? flambert mat? småfugltelling? rosa klær? Hardangervidda?) og man kan alltids lage sin egen. Sette på opptak neste gang du møter venninna di på cafe, kanskje?

Uansett, siden jeg i lengre tid har hatt en mobil med batterikapasitet på null, har jeg ikke kastet meg helt uti verken podcast-verdenen eller mobilspill (phju), for de suger strøm, og strømmen måtte jeg spare på. Men nå, med ny mobil! Ja, nå har det gått ad undas. Det er fint også, for da kunne jeg for eksempel oppdage mobilbarnespillet Township som er merkelig avhengighetsskapende, og podcaster som “Familielivpodcasten” til Oda Weider-Krog.

Og gjett om jeg ble både flau og glad da Oda inviterte meg som gjest til “Familielivpodcasten” i anledning boka “Vi kan godt få barn” som jeg skrev sammen med Jan Zahl, for å snakke om livet som trøtt forfatter og trebarnsmor. De som kjenner meg vet at man ikke trenger putte på en mynt for at å få meg til å prate, men i motsetning til ellers så ble dette altså tatt opp, til det jeg håper er glede, og ikke irritasjon, for lytterne. Jeg snakket en del om viktigheten av å få nok kos. Og hvor glad jeg er i å sove. Og at man noen ganger tror man er generelt gretten og drittlei livet sitt - men så trenger man egentlig bare fred og ro og søvn. Det er ikke livet som sådan det er noe feil med, men hjernen som klikker i vinkel på grunn av stor gjeld til søvnbanken. Det er min livsfilosofi, da. Passer definitivt best for dem som er spesielt opptatt av barn, må det være greit å si. Jeg unner ingen barnløse å høre meg selv fortelle om hvor morsom sønnen min var i kirka, for da er man plutselig en karakter i et Kevin Vågenes-univers.

Hvis du føler deg nysgjerrig er lenken til podcasten her under:

https://itunes.apple.com/no/podcast/familieliv/id1362144119?mt=2

IMG_1350.JPG

Byen er Bergen og Litteraturhuset var stedet

Da Jan Zahl og jeg ble invitert til Bergen for å ha en samtale med Silje Stavrum @vintereple om boka “Vi kan godt på barn” ble vi meget glade, glade at det ikke gjorde noe at det utrolig fine været den dagen gjorde at flere barselkvinner valgte å trille i sola, i stedet for å trille inn. Det var litt glissent. Såpass ærlige må det være lov å være. Men Silje er så durkdreven og god, og da onkelen til Jan dukket opp og selveste Guri Solberg, ja, da ble det god stemning!

Datoen var den 28. januar, og det begynner å bli en stund siden ja, men siden jeg har blogga på si har det gått litt trått med oppdateringene!

Så glade ble Jan Zahl og Silje Stavrum over at jeg etter å ha valgt snile-kose-metoden inn til Bergen (bybanen) endelig kom fram til Litteraturhuset.

Så glade ble Jan Zahl og Silje Stavrum over at jeg etter å ha valgt snile-kose-metoden inn til Bergen (bybanen) endelig kom fram til Litteraturhuset.

IMG_0136.JPG

Blogg nummer 2

Det har ikke blitt så mye skriving her inne de siste to månedene. Det skyldes ikke en brukket arm, ei heller karpal tunnel (been there, done that), men snarere at jeg har inngått et slags uhøytidelig partnerskap med Tiden-kollega og superkvinne Kristin Storrusten. Det er en greie jeg har; alt som begynner som fylleprat på julebord ender opp som VIRKELIGHET. Jeg må virkelig passe på hva jeg sier. Jeg er min egen Aladdins lampe. Uansett, på Tidens julebord, eller i kjølvannet av Tidens julebord, vi snakket om at vi ville ha vår egen spalte, i en avis, gjerne, og for å trene skrivearmene til denne framtidige spalten som skulle (og vil) bli vår, fant Kristin ut av vi kunne blogge litt.

TADA - slik ble Mynte Krusedull født, oppkalt etter Mette Marit og Håkon Magnus hund nummer tre. Som de ikke har fått ennå. Men som sagt…vi i Mynte Krusedull er opptatt av å la drømmer bli sanne. Så vet dere det, kronprinspar!

Hvis du vil sjekke den ut, fordi du av en eller annen obskur grunn har surret deg inn hit, så kan du klikke på lenken under. Allora:

http://mk.storrusten.net

Visste du forresten at Kristin i tillegg til å gi ut voksenbøker på Tiden også gir ut ungdomsbøker på Gyldendal?

Hun er nå aktuell med Svart Lego! Det var reklame for en venn. Så vet du det. PS: Hørte du, Kris, vi er venner! Skift Facebook-status pronto!

Takk for meg! <3

Dette er min nye partner i blogg. Kristin Storrusten. Hun er super. Men jeg vet ikke hvor bunaden kommer fra. Kan det være…Vestfold?

Dette er min nye partner i blogg. Kristin Storrusten. Hun er super. Men jeg vet ikke hvor bunaden kommer fra. Kan det være…Vestfold?

Ønsker for 2019

Man skulle kanskje tro at når man knokler på med skrivingen for å prøve å skrive bedre og friskere og mer ekte for hver dag som går, så er det suksess i formen av å bli anerkjent som forfatter som er den store drømmen.

Sånn er det merkelig nok ikke. Altså, misforstå meg rett, jeg vil gjerne lykkes med skrivingen, og prøver på det hver eneste dag - men det er ikke det som er drømmen min. Den store gleden med skriving, og med alle de andre tingene i livet som jeg er opptatt av, er at gleden og tilfredstillelsen kommer av seg selv bare ved å være i prosessen. Så lenge jeg skriver er jeg glad, så enkelt er det. Noen ganger blir det dritt og noen ganger middels og noen ganger er jeg til og med fornøyd, men det viktigste er å gjøre det. Jeg vet det høres merkelig buddha-bullshit ut, men det er sant at jeg føler det sånn, og det har sine årsaker. Hvis du lurer på hvor jeg har plukket opp de gode vibbene fra så kan jeg på det varmeste anbefale boken Lincoln in Bardo av min litterære helt George Saunders (som altså er buddhist), eller så funker store mengder med søvn og naturopplevelser også helt prima, kors på halsen.

Samme er det med de andre tingene og menneskene jeg bryr meg om. Så lenge jeg får være med barna mine og mannen min hver dag, så er jeg glad. Så lenge jeg snakker med søsteren min og niesene mine og foreldrene mine og svigers ukentlig, så er jeg glad. Så lenge jeg får sende og mottar meldinger fra vennene mine hver dag, så er jeg glad. Et enkelt liv. Igjen, misforstå meg rett, jeg kan bli pisse-irritert på alle de ovennevnte også, men når jeg er i vater blåser det over på null tid.

Men så var det ikke alltid sånn. I de periodene hvor jeg var for travelt opptatt med andre jobber, og ikke sov ordentlig fordi barna var små, og jeg ikke fikk tid til å verken skrive eller lese, så ble jeg ikke glad. Jeg ble matt, flat, sur som en fis og til slutt syk hele tiden. Jeg tror nemlig at man kan ta seg helt ut veldig lenge, så lenge du bruker tiden din på noe du virkelig liker å holde på med. Men hvis den store drømmen din er noe annet - som å skrive - ja, da kan man gå på en smell, som jeg gjorde. Resultatet ble full utbrenthet og en sykemelding som varte et halvt år. Et halvår der det meste jeg fikk til var å komme seg ut av senga og si ha det til barna om morgenen, før jeg gikk rett og la meg og sov meg gjennom dagene. Et halvår der jeg ukentlig satt hos fastlegen og insisterte på at jeg følte meg bedre, men ikke en gang klarte å lage middag eller holde meg våken gjennom en hel dag. Jo, da, utbrenthet er noe som skjer selv den som insisterer på at hun ikke er utbrent.

Det som er bra med å være utbrent og gradvis bygge seg opp igjen, er at man rydder litt opp i prioriteringene sine. For du klarer bare å gjøre de tingene som er absolutt viktigst for deg. Alt annet må du glemme. Så kan man gradvis legge på ting på listen av ting man vil gjøre, og hvis du er heldig og har en flink fastlege til å støtte deg på veien, så kan man opparbeide seg hundre prosent arbeidsuførhet igjen. Men kanskje ikke den jobben du hadde, eller noe tilsvarende. Men å skrive? Å, ja. Og da skal jeg fortelle deg at selve gleden ved å klare å skrive noe som helst er så stor at den i seg selv holder.

Så hva er ønskene mine for 2019 da? Jo, det er at politikerne viser at de gjør noe for klimaet vårt. At de begynner å tenke langsiktig og handle deretter - ikke hele tiden snu kappen etter vinden og gi avkall på alle verdier og prinsipper for den kortsiktige makten. Slutten av 2018 med Ernas abort-poker var ille i så måte. Nå sitter de foran peisen og smelter marshmallows om til brent sukker, og svelger det ned med altervin, og gudene skal vite hvem som ofrer hvilke prinsipper neste gang for at makten skal bli i deres klissete hender.

Jeg har så sinnsykt klimaangst, og min eneste dårlige samvittighet er at jeg hele tiden risikerer å fornærme gode venner på veien mot et grønnere liv - fordi de kanskje tror at jeg ikke synes de er grønne nok. Men jeg har mer enn nok med min egen samvittighet og har ikke tid eller ork til å dømme andre. Folk må velge selv - men politikerne må ta noen veldig gode valg for oss, noen store gode valg som monner. Vi trenger både gulrøtter, masse gulrøtter og litt pisk for å endre vanene våre. I år, 2019, er Oslo miljøhovedstad, men Norge er ikke miljøland i mine øyne, selv om vi burde være det.

Den første tingen jeg klarte å skrive etter at jeg var utbrent var dette gjesteinnlegget på den grønne bloggen Green House by Anja Stang av min tidligere kollega i Stella, og nå venninne, Anja Stang. Sjekk gjerne ut resten av bloggen hennes for grønn inspirasjon i året som kommer! Hun skriver om alt fra mat, hjem, mote, hage, skjønnhet og ting til barna.

https://anjastang.no/klode-paa-hode/

Gotland er grønn og skjønn

Gotland er grønn og skjønn

Bøkene jeg leste i året som gikk

Hva har du på bok? Jeg har ingenting på bok, men til gjengjeld har jeg lest mange bøker. Kadisj. Ja, det hører med embetet, kan du si. Som bokanmelder for Aftenposten leser jeg mange bøker og anmelder noen av disse på oppdrag fra avisens. Jeg velger dem altså ikke selv, men takker ja (som regel) og noen ganger nei til forslag fra redaksjonen fordi jeg enten har for tette bånd til den som har skrevet eller oversatt boka, eller fordi jeg ikke har tid. Det fine med å anmelde bøker er at redaksjonen ofte sender meg bøker jeg kanskje ikke ville valgt til meg selv i en bokhandel - det gjør livet mitt som leser mye mer spennende enn om jeg bare skulle valgt ting jeg var ganske sikker på å like.

I tillegg leser jeg bøker av ren og skjær lyst og glede. Det sier seg vel selv, du jobber ikke som bokanmelder hvis du ikke er over gjennomsnittet glad i bøker. Bøker er for meg både business og pleasure, ofte i en og samme bok. Noen ganger er det superforvirrende, hvis jeg for eksempel koser meg skikkelig i lesingen, og så kan det gå en støkk i meg fordi jeg ikke husker om jeg skal anmelde og har glemt meg helt bort. Det har skjedd. At jeg har glemt meg bort, altså, og må bla meg tilbake. Flere av bøkene jeg anmelder leser jeg to ganger på rappen. Sånn er det med virkelig gode bøker. Men å lese for å anmelde og å lese for moro skyld gjøres på ulikt vis. Følelsen etterpå derimot, den kan være lik.

Det største problemet med bøker ser ut til å være tiden det tar å lese dem. Det er i hvert fall det første alle sier til meg når de får høre at jeg jobber som bokanmelder og i tillegg skriver bøker selv. De fleste ser forvirret, skyldtynget eller kanskje rent ut skamfulle ut, og sier ting som: “Åh, jeg får altfor lite tid til å lese bøker”, “Jeg gleder meg til å lese bøker i ferien” eller rett og slett “jeg har ikke tid til å lese bøker, jeg.”

La meg ikke moralisere, for kampen for tilværelsen og mangelen på tid er virkelig, og jeg vet hvor heldig og lykkelig jeg er som leser masse bøker. Men hjertet mitt gråter litt for alle de timene Facebook stjeler fra den potensielle tid-til-å-lese-litteratur-kontoen. La meg derfor nevne noen av de bøkene jeg leste i året som gikk, de som av ulike grunner gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg, og som jeg håper folk tar seg tid til å lese en eller annen gang. De fleste bøker av året, noen av dem klassikere. La meg først presisere, slik det seg hør og bør, at dette er mine personlige favoritter, ikke favoritter av bøker jeg har anmeldt for Aftenposten. Selv om jeg faktisk har anmeldt en av dem for avisa. Jeg tillater meg å nevne forfattere som jeg kjenner eller er på samme forlag med. I tilfeldig rekkefølge her under, mine favoritter i året som gikk.

Stiklingen - Auður Ava Ólafsdóttir

Outline, Transit og Kudos - Rachel Cusk

Har døden tatt noe fra deg, så gi det tilbake - Naja Marie Aidt

Rase - Monica Isakstuen

Ting tids tale - Olaug Nilssen

Presens Maskin - Gunnhild Øyehaug

Du og jeg og Vito - Bjarte Arneson

Vinter - Ali Smith

De polyglotte elskerne - Lina Wolff

Om våren - Karl Ove Knausgård

Lincoln in Bardo- George Saunders

Anything is possible - Elizabeth Strout

Bok om sorg - Maria Navarro Skaranger

Alle dagers ende - Jenny Erpenbeck

Mitt nyttårsforsett er å lage meg en lesekalender i 2019, der jeg lagrer alle bøker jeg leser i det kommende året med dato for lesing i et eget tipp topp Secret dokument. Det gleder jeg meg til.

Under har jeg vilkårlig ramset opp alle bøkene jeg kommer på at jeg har lest i 2018, ikke i prioritert rekkefølge, noen av dem business, noen pleasure, noen har jeg lest for andre gang. Noen av dem svært, svært gode, selv om de ikke er på listen over. Listen ville blitt for lang. Du kan selv gjette hvilke bøker som tilhører de ulike kategoriene, men jeg røper ikke svaret.

Historier om trøst - Ida Hegazi Høyer, Regn over Arlington Park - Rachel Cusk, Cymbelin - William Shakespeare, Menneskets grunnstoffer - Anja Røyne, Dronning Mauds Land - Line Madsen Simenstad, Arr - Auður Ava Ólafsdóttir, Enkle Atonale Stykker for barn - Dag Johan Haugerud, Fanny og mysteriet i den sørgende skogen - Rune Christiansen, Barnet - Kjersti Annesdatter Skomsvold, Elsk Meg - Sophie Elise Isachsen, Text on the beach - Henrik Elvestad, Pihl i hjertet - Camilla Pihl, Når reglene ikke gjelder - Ariel Levy, Tante Ulrikkes vei- Zeshan Shakar, Høst- Ali Smith, Moderne Tapet- Eskil Kjos Fjell, The land where Lemons grow - Helena Atlee, Crudo - Olivia Laing, Bluets/I Blått - Maggie Nelson, Det var en gang en jente som la an på svogeren sin, og så hengte han seg - Ljudmila Petrusjevskaja, Argonautene - Maggie Nelson, Kvelningsminner - Eivind Hofstad Evjemo, Over fjellet - Hanne Ørstavik, Kjærlighet - Hanne Ørstavik, Menn viser meg pikken sin - Caroline Hainer, Winterkrigen - Janne Stigen Drangsholt, Singularitet - Marita Fossum, Mørke dyr - Janne-Camilla Lyster, Endelig skal vi le - Birgit Alm, Å tale og å tie - Vigdis Hjorth, Flyktningene - Viet Than Ngyen, Alvorlig Lykkelig - Gun Hild Lem, Utenfor er hundene - Gunnar Staalesen, Informasjonen - Bår Steinvik, Min historie - Michelle Obama, Byens Spor - Maj - Lars Saabye Christensen, Nittitallet - Ketil Bjørnstad, En grav for to - Anne Holt, Klør - Ida Frisch, Om lycka - Nina Bouraoui, Ildhjerter - Kamila Shamsie, Sveas sønn, Lena Andersson, Hu: dikt - Aasne Linnestå, Manus om anus - Kaveh Rashidi og Jonas Kinge Bergland, Over elva - Laila Stien, Kinderwhore - Maria Kjos Fonn, Ensom planet - Birgit Alm, Israel - Marte Heian Engdal, Bark - Lorrie Moore, Barsel - Kristin Storrusten, Trærnes hemmelige liv - Peter Wohlleben, Palm of the hand stories - Yasunari Kawabata, Usynlige byer - Italo Calvino, 33 - Kjersti Annesdatter Skomsvold, Manus om anus - Kaveh Rashidi og Jonas Kinge Bergland, Drit i det - Sarah Knight, Berøring - Peder Kjøs, Fremdeles meg - Jo Jo Moyes, God pappa - Peder Kjøs, Shirog, jenta jeg en gang var - Isabelle Raad, En separasjon - Katie Kitamura, Eleanor Eliphant har det helt fint - Gail Honeyman, Hjem til meg - Trude Marstein, Livet i skogen - Marie Darrieussecq, Kraften - Naomi Alderman.

Vil du ikke ha barn?

I et halvt år har ulike politikere i Norge forsøkt å sette barnelaging på agendaen. Oppsummert: det er tverrpolitisk enighet om at norske kvinner bør få flere barn, typ asap. Strategien for å lure flere kvinner til å få flere barn går, slik jeg tolker det, går ut på å manipulere oss. Politikerne ser triste ut og sier det kommer til å gå ad undas med Norge hvis ikke vi får flere barn. Og det er det bare vi som lager barn som kan gjøre noe med. Hvis ikke vil velferdsstaten stå for fall (fordi vi kommer til å få for få kommende arbeidere som kan betale skatt) , de gamle kommer ikke til å ha noen til å mate seg og tørke seg, fordi det blir flere eldre og færre unge. Vi reproduserer oss ikke fordi hver kvinne får færre enn to barn, derfor blir hele Norge et gamlehjem, og til slutt blir det tomt for mennesker i Norge, liksom. De, politikerne, prøver altså å gi oss dårlig samvittighet, noe mange kvinner har plenty av allerede. Men hva skal egentlig til for at folk får lyst til å få flere barn?

Siden jeg tross alt er delaktig i boka “Vi kan godt få barn”, som handler om en mann som forsøker overbevise en kvinne til å få barn, spurte Christian Kjelstrup, redaktør for Samtiden, om jeg kunne tenke meg å skrive en tekst om nettopp dette til Samtiden nr 4 2018. Som sagt, så gjort. Det vil si, jeg leste alle artikler jeg kunne finne om temaet, og så tenkte jeg så det knaket, og skrev jeg en rekke skisser som etter hvert endte opp i en slags ferdig form. Hvis du vil kan du lese hele her, ved å klikke på denne lenken.

https://samtiden.no/wp-content/uploads/2018/11/Mari_Grydeland_Bor_man_fa_barn.pdf

Veldig fin illustrasjon til teksten, forresten, så hvis man ikke er stor fan av bokstaver kan man jo i det minste kose seg med den.

Skjermbilde.jpg

Et glatt nytt år

Ikke før du har svelget den siste biten av marsipangrisen som du var så heldig å vinne fordi akkurat DU fant mandelen i riskremen, så går vi inn i 2019, aka Grisens år, hvis du i tillegg til marsipan er opptatt av den kinesiske zodiaken. Selv tror jeg verken på astrologi eller badevekter, men i stille stunder kan det jo være gøy å lese litt om kinesiske tradisjoner uansett. Altså, hva er opprinnelsen til den kinesiske tradisjonen med å rotere på 12 ulike dyr hvert år? Hva betyr det at jeg er født i Dragens år 1976? Utrolig mange mennesker ble født i 1976, og tolv år før og etter 1976, og det er jo ganske vilt å tenke seg at alle vi som ble født i Dragens år skulle ha noe som helst til felles? Eller at alle de som ble født i Rottens år, eller Hundens år, skulle ha noe til felles? I følge verdensveven er det å dele opp årene etter dyr om en eldgammel kinesisk tradisjon som handlet om å tilbe de ulike dyrene, og at tradisjonen oppsto for rundt to tusen år siden, under Qin dynastiet.

I rekkefølge kommer de ulike dyrenes år slik: rotte (鼠—shǔ), okse (牛—niú), tiger(虎—hǔ), kanin (兔—tù), drage (龙—lóng), slange (蛇—shé), hest (马—mǎ), geit (羊—yang), apekatt (猴—hóu), hane (鸡—jī), hund (狗—gǒu), og gris (猪—zhū).

Grunnen til at det ikke finnes noe Kattens år, er at det visstnok ikke fantes katter i Kina på den tiden tradisjonen oppsto. Og Grisens år, 2019, som begynner tirsdag den femte februar, hva kan man vente seg av det?

I Kinesisk tradisjon symboliserer grisen lykke og rikdom og derfor skal 2019 være et godt år for å investere penger og tjene masse grunker. Det er jo en trøst for en fattig kunstner, men kanskje mer spennende er det at Grisens år også er et godt år for vennskap og kjærlighet. Alle trenger vennskap og kjærlighet, sant? Generelt sett skal Grisens lykke-år gi oss mye glede. Det er fint å tenke på, fint å fantasere om den 1. januar, med vind på ti meter per sekund og rekordbølger på Hverven. Hålke var det òg - og “Hålke” er faktisk brukt som tittel på et litterært verk, av språkmester Helene Uri, selv om det er en type tittel som kan gi anmelderne unødig vind i seilene, for å si det sånn.

<3

IMG_8534.JPG

Besøk på hjemmekontoret

Stor stas da jeg fikk besøk på hjemmekontoret av journalist Birgitte Hoff Lysholm og fotograf Astrid Waller fra KK, som skulle gjøre et intervju med meg i forbindelse med “Vi kan godt få barn”.

Intervjuet skulle handle om livet med barn, siden dette er et viktig tema i boka til Jan og meg, naturlig nok. Og jeg delte villig vekk om den mest stressa perioden i mitt liv, som gudskjelov er et tilbakelagt stadium siden jeg sa opp jobben og prioriterte det som var viktigst for meg. Nå gjør det meg ingenting å snakke om disse tingene lenger, men da jeg sa opp jobben min, for to år siden, hadde jeg sikkert bare begynt å gråte hvis noen hadde spurt meg om det, for da var jeg så sliten. Så når jeg i intervjuet sier at jeg bare ler av tirsdagene fordi vi har klart å booke tre ulike aktiviteter for tre barn på tre ulike steder, så gjør jeg akkurat det. Jeg ler. Jeg synes ikke synd på meg selv, men konstaterer at det fortsatt går litt fort i svingene - og at akkurat det med å trippelbooke en ettermiddag, det er min egen skyld, og ingen andres. Og tenker at vi bør melde ungene ut av alt, bare la humla suse i et halvt år. Kanskje vi gjør det også?

Da jeg delte artikkelen på Facebook fikk den masse kommentarer, og den har blitt masse lest hos KK. Jeg har også fått flere private meldinger fra kvinner som kjenner seg igjen i problemstillingen og som takker meg for å dele. Det synes jeg er utrolig koselig - men også litt trist, så klart, når folk forteller meg at de er så slitne at de ikke skjønner hvordan de skal klare neste uke.

Når det gjelder vinklingen og tittelen på selve intervjuet så handler den om meg på et bestemt tidspunkt i historien. En tid da to karrierer og tre barn ikke gikk opp - for meg. Men jeg vet jo at mange andre får det til, og jeg mistror ikke eller dømmer de som klarer å få to karrierer og tre eller fire eller fem barn til å gå opp uten å få psoriasis. Jeg kjenner jo flere slike. Og jeg har ikke helt gitt opp tanken om at også jeg må ha en ni til fire jobb på kontor en eller annen gang. Bare ikke nå. Mitt ønske med intervjuet er mest av alt å fortelle at det går an å velge annerledes, men at alle valg har en kostnad. Man kan også stemme på de politikerne og partiene som har alternativer tanker om hvordan man kan gjøre arbeidsdagen kortere for småbarnsforeldre - for som kloke Linn Stalsberg sier i intervjuet, det er også en politisk sak hvordan vi organiserer tiden og rammene for livene som familier lever i Norge i dag. Synes folk flest at de har nok tid til familien sin? Kan det være sånn at ikke bare foreldrene, men også barna blir stresset av å ha lite tid sammen? Er det virkelig nødvendig at alle foreldre skal jobbe stappfulle uker mens barna er små? Jeg vet mange ikke har noe valg - mange jobber seg i hjel og har fortsatt dårlig råd, og da er det kjempeprovoserende å få høre at man bare kan jobbe litt mindre, så går alt bedre, liksom. Men det er også mange som føler at de ikke har noe valg, som sier de ikke har råd, men som kanskje har to biler, hytte, drar på dyre utenlandsferier hvert år og shopper det de vil. Da synes jeg det handler mer om vaner og prioriteringer. Flere kunne kanskje byttet bort litt inntekt for litt mer tid til venner, til familie og egne prosjekter? Det å droppe helgeturer med fly ville i hvert fall miljøet tjene på, uansett. Under ligger lenken til intervjuet hvis du er interessert.

https://www.kk.no/livet/to-karrierer-og-tre-barn-det-gar-faktisk-ikke-opp/70307381

Copyright: Fotograf Astrid Waller for KK. Journalist Birgitte Hoff Lysholm.

Copyright: Fotograf Astrid Waller for KK. Journalist Birgitte Hoff Lysholm.

Når to skriver bok sammen

Når to journalister skriver bok sammen så tenkte vi like godt - skulle vi ikke bare intervjue hverandre også? Vi kan godt intervjue hverandre, liksom? Som sagt, så gjort.

Det er uansett veldig bra å bare ta tyren, eller det vil si - ta den ikke-eksisterende tyren ved hornene og ta litt grep om den boka sjøl. For i disse harde medietider er det absolutt ikke gitt at en bok blir anmeldt eller får oppmerksomhet bare fordi den finnes.

Dette er ingen ny innsikt for en som jobber som anmelder selv, og som i tillegg er journalist, Jeg vet hvor lang veien kan være fra noe blir lansert ute i verden til at noen anmelder eller lager andre typer saker. Jeg vet også at de aller færreste “lirer” av seg en bok. Og ofte er det sånn at selv de som utgir en “ghostet” bok i det minste har investert mye følelser og litt mot før de har fått gitt ut boken sin. Og alle vil de bli sett.

Altså, jeg er ikke bitter, ei heller motløs - men jeg er heller ikke naiv. Heller litt gjennomsnittlig utålmodig. Så da tar vi det intervjuet sjøl!

http://www.tiden.no/blogg/2018/9/20/intervju-med-mari-grydeland-og-jan-zahl

«Det er lett å få barn, men ganske komplisert å vera vaksen når ein har fått barn?»

«Det er kjempevanskelig.»

«Likevel vil eg oppfordra folk til å få barn.»

«Absolutt. Så mange som råd.»



I de godes selskap.

I de godes selskap.

Vi kan godt reise til Orrestranda

Det er en ganske fin følelse å ha sand mellom tærne etter å ha tilbragt en helg i Stavanger og nærliggende strøk. Spesielt siden vi skriver slutten av september. Sånn er det når du gir ut bok sammen med en mann fra Jæren, og han og kona inviterer på søndagsbiltur. Heldige meg!

Og selv om Stavanger er en sjukt koselig by som tyter over av fabelaktige restauranter, puber og butikker, og selv om kulturtilbudet er upåklagelig og byen koker på grunn av Kapittelfestivalen, så er det langs den nasjonale turistveien mot syd at de virkelige skattene åpenbarer seg. Naturskatter! Har du ikke vært der før, så dra! Det suser i sivet langs Rogalands vakre kystlinje. Lyset er helt merkelig fint. Striper av turkist vann lyser opp blant gråsprengt hav. Sanden freser mellom beina på deg når du går tur, langs Orrestranda, for eksempel, Norges lengste sandstrand.

Et lite sammentreff - den deilige lokale ølen som vi fikk på puben Frk. Pihl ble servert i glass med tegninger av bare føtter på!

Tusen takk til Frk. Pihl som hadde boklansering for oss, for Kapittelfestivalen som lot oss bable for åpen mikrofon, Fredrik Wandrup og Mattis Øybø som måtte hanskes med Jan Zahl og meg på scena, Janne Stigen Drangsholt som holdt sitt (snart) berømte humorforedrag for oss og til alle de som kom og så på oss, både kjente og ukjente.

Vakre, ville Orrestranda.

Vakre, ville Orrestranda.

Forblåste forfattere, Jan Zahl og Mari Grydeland. Fotograf: Geir Ramnefjell.

Forblåste forfattere, Jan Zahl og Mari Grydeland. Fotograf: Geir Ramnefjell.

Vi kan godt få barn

Det er like merkelig og spennende som stormen utenfor vinduet. Boka til Jan Zahl og meg, “Vi kan godt få barn”, er endelig i butikk! Om det ikke var en trang fødsel, så var det i det minste en lang fødsel. Likevel ble det ikke satt igang keisersnitt! Neida, i Norge må man helst presse ut bøkene selv, på den måten sparer man bokvesenet for en hel masse kostbare operasjoner, og bøkene får med seg mange viktige bakterier fra forfatterne gjennom den trange skrivekanalen.

Men nå er hele den lange prosessen glemt! For Frank og Erle er tilbake i byen, de er på utelivet og innelivet og underlivet denne gangen. Og til slutt rømmer de fra sentrum og holder på å rømme fra seg selv og hverandre i prosessen.

Vi er kjempespent på hvordan boka blir tatt i mot. Tenk om den blir ertet! Neida, den skal nok klare seg aleine, og vi er uansett stolte over arbeidet vi har lagt ned - der tror jeg at jeg kan snakke for både Jan og meg, selv om det er bare jeg, Mari, som skriver dette.

Denne helga skal vi bokbades aka ha babysvømming på Kapittelfestivalen i Jans hjemby Stavanger, og så skal vi ha boklansering på Frøken Pihl. Det er ikke Camilla Pihl vi snakker om her, men et utested. Phju. Håper det kommer mange mennesker! Selveste Janne Stigen Drangsholt skal komme og prate om fødepust. DET gleder jeg meg til. Hvis du vil kjøpe boka kan du klikke på lenken under.

https://www.ark.no/boker/Mari-Grydeland-Vi-kan-godt-fa-barn-9788210055096

IMG_6172.JPG
Oslo er en mikroovn på full guffe, babycorn popper, alle popper, og nå spjærer posen, og snart spjærer du.
— "Vi kan godt få barn" av Jan Zahl og Mari Grydeland
Vi kan godt sende ut bøker.

Vi kan godt sende ut bøker.

Utelivsdronning

At jeg har blitt glad i å telte er ingen hemmelighet. Men noen teltplasser vil man gjerne holde hemmelige, fordi man vil ha dem for seg selv. Koster er et sånt sted. Men det er liksom ingen grunn til å holde det hemmelig, for campingen på Koster er jo stappfull allerede!

Små hämplinger hopper nysgjerrig rundt bordet vårt, i strandkanten vokser blodnäve og martorn, men dvergjordstiärna fant vi ikke. I sjøen bugner det av albueskjell og vannet er klart som krystall.

Det er en sommercampingplass, uten dusj eller varmt vann eller kjøkkenrom eller annen luksus. Eller vent, i sesongen kan du bestille ferske rundstykker og croissanter om morgenen, og plutselig føles alt helt fem-stjerners. Naturcamping er altså ikke en femstjerners-opplevelse mesteparten av tiden. Det er en 1000-stjerners opplevelse. På klare netter, og nettene kan som kjent være veldig bare og kalde på høsten, kan man nemlig se over tusen stjerner på nattehimmelen over seg. Det finnes ingen lys rundt forbi som ødelegger stjerneshowet. Da vi var på Koster den første helga i september lå Melkeveien som et silkeslør over oss. Det er på sånne netter man skjønner hvor stjernebildene kommer fra.

Den bilfrie øya Nord-Koster er fantastisk vakker.

Den bilfrie øya Nord-Koster er fantastisk vakker.

Sommercamp

Campingsommer for nybegynnere

Is med tre kuler, guf, flødeskum, syltetøj og kokosbolle. Lommene fulle av steiner. Bane nummer 6 på minigolfen med to slag. Morgenbad, dagbad, kveldsbad og nattbad. Terner, svaler og en linerle på postkassen. Kaffe på termos. Bjørnebær og brombær. Løpe om kapp opp en gresskledd bakke. Spise bøker til frokost, lunsj og middag. Vandre langs en strand klokka fire om natten. Se stjernene bak stjernene. Vrenge en sokk full av sand.

Og så var sommeren liksom over. Tidenes fineste og skumleste sommer. Fin fordi det var så soligt. Skummelt fordi det var så varmt. Hva skjedde? 

Vi snakket om det der vi satt i hver vår campingstol, mannen min og jeg, og så utover havet. Østersjøen, Oslofjorden, Kattegat og Nordsjøen. Vi har hatt campingsommer i Norge, Finland og Danmark - og vi har spart en liten helge-telttur som står og lokker som den siste søte plommen på treet. På en øy. Vi telter helst ved vannet eller sjøen. Det skal suse i sivet, men også i teltduken, og det å sovne til lyden av bølgeskvulp er noe av det mest helsebringende man kan finne på å gjøre. Det må jo være det? Av vann har vi kommet, og til vannet søker vi.

Det er ikke en jordklode vi bor på, det er en vannklode. Sytti prosent av arealet på kula vår er dekket av vann, og i vannet flyter det plast, og hvis du ikke ser det, så er det fordi plasten har blitt brutt ned til mikroplast og du har den inni magen din via fisk eller noe, og sånn bør man ikke tenke på hele sommerferien, for da kan det bli litt stusslig stemning. Men helt ærlig, det å ha ferie som den slappeste grisen i eventyret (vi har ikke engang hus av strå), gjør at man blir mye mer emo på vegne av naturen. Når du må telle fordeler og ulemper hver gang du vurderer å ta en dusj (Har jeg poletter? Er det kø i dusjen?), når du må lage all maten ute i det fri (og det er forbudt å bruke stormkjøkken eller grill på grunn av brannfaren), når du må vandre av gårde til vannposten med vanndunken for å stille tørsten, ja, da setter det rett og slett hverdagens luksusliv i ellevill overflod i perspektiv. Ja, nettopp, hverdagen er plutselig luksus etter et par uker i telt. For det er jo det hverdagslivet er, vi har bare glemt det.

Mange er nysgjerrige på camping, og når jeg forteller at vi tilbragte sommeren bak telt og glidelås, så renner spørsmålene på.

Derfor, på oppfordring, her kommer en liten liste over det vi pleier å ha med oss på telttur med tre unger om sommeren.

Sommercamping med barn:

Telt (duh!) – hvis du skal i fri natur trenger du naturlig nok et fjelltelt, men hvis du skal telte på campingplasser om sommeren er et større (og tyngre) telt å foretrekke. Vi har kjøpt et knæsjblått britisk telt på Finn, som aldri ville funket på fjellet, men som funker prima når du kan stappe alt utstyret i en bil og ikke tenke så mye på vekt.

Soveposer – bruk som dyne hvis det er varmt. Men utpå natta trekkes glidelåsene igjen. 

Oppblåsbart liggeunderlag – eller madrass, er vel mer presist. Vi voksne koster også på oss et laken, så blir man litt mindre svett.

Oppladbar liggeunderlagoppblåser – ja, denne er vel det mest luksuriøse vi drar med oss. Men når tre barn venter på å legge seg og foreldre må bygge telt og pusse tenner, så er det priceless med en liten dings som blåser opp madrassene for oss.

Ørepropper – til de voksne. Som forelder sover man like dypt som en springfjær når man har barna inntil seg og sover ute i det fri.

Tynne bomullsluer – til å trekke ned over nebbet om natta når det er for lyst for barna til å sovne ordentlig.

Tynne ullsokker og tynn dunjakke – når foreldrene skal ha det mysigt utenfor teltet i skumringen da blir det plutselig absurd kaldt, og litt ull og bobbel gjør kvelden dobbelt så hyggelig.

Lampe med lader – til å henge opp inni teltet, og til å nødlade mobilen med.

Tørkesnor og klyper – til å skape litt fargerik sjarme på campingplassen. Neida, til å tørke klær og håndklær.

Nakkeputer som man bruker i bil og fly – for du har ikke plass til fem fullsize puter i bilen. 

Liten kost og brett – til å holde orden i ditt telt.

Lite teppe til å ha rett innenfor teltåpningen – alle har det. Vi skandinaver liker mys og hygge.

Duk - til å ha på campingbordet, så halverer du velting pga vaklete bord. Pluss se punktet over om mys og hygge.

Kopper og kar og stormkjøkken – men det er ikke sikkert du får storme med ditt stormkjøkken hvis brannfare. 

Termos og pulverkaffe – denne trenger ingen forklaring.

Kortstokk og yatzy – ingen kortstokk, ingen camping.

Kjøleboks med ledning/lading – vi har kjørt myk kjølebag med løse kjøleelementer et par sesonger, men med den varmeste sommeren i kvinnes minne måtte den kaste inn håndkleet (eller kaste inn kjøleelementene om du vil) og vi måtte investere i en hard en med ledning. Iskald melk til frokost er noe barna setter pris på. Og maten holder seg, så slipper du kaste maten fordi den blir muggen på 1-2-3.

Husk! Det finnes flere steder der man kan leie telt og utstyr og teste for en helg (for eksempel hos Fjällräven). Hvis du er usikker på om camping egentlig er helt «deg» så kan det være en kjempegod idé å teste det med lånt utstyr et par ganger før du investerer i noe eget. Og husk, Finn er fantastisk, og man kan samle opp utstyr på langen eller låne av venner. 

Lykke til! 

IMG_5181.JPG

Vi kan godt kysse igjen

Det var en gang to kollegaer i Dagsavisens kulturavdeling som bestemte seg for å skrive bok sammen. De to kollegaene var Jan Zahl og meg selv. Og det som kunne endt opp som nok en "festlig-men-nei"-aktig idé mellom to kanskje småbrisne kollegaer på jobbpils, ble en ekte bok ved navn "Vi kan godt kysse" som ble utgitt på Tiden forlag en gang for lenge, lenge siden. Ikke bare det, boka solgte greit, fikk gode anmeldelser og kom også ut i pocket. Snipp, snapp, snute, tenker du kanskje nå, men NEI da!

For denne våren blir boka gitt ut en gang til, men med nytt omslag og to nye kapitler bakerst. Hvorfor? Jo, for disse to gode vennene og samarbeidspartnerne, altså Jan og meg, fikk lyst til å skrive en oppfølger. For hva følger vel mer naturlig enn at "Vi kan godt kysse" blir til "Vi kan godt få barn"? Det er jo som alle vet, slik man får barn. Og denne oppfølgeren, "Vi kan godt få barn", kommer ut høsten 2018. I september en gang. Men først, altså, kommer "Vi kan godt kysse" med en utdrag fra den nye boka som et lite tillegg. 

Lurer du på hvorfor det er noen vanndråper på coveret av boka på bildet? Jo, det er naturligvis fordi den er så duggfrisk. Les, bad, les og gjenta til du er ferdig! Hvis du har lyst til å kjøpe boka kan du klikke på lenken under.

https://www.ark.no/boker/Mari-Grydeland-Vi-kan-godt-kysse-9788210055355

“Vi kan godt kysse”, fjorten år etter utgis den på nytt! Se hvor duggfrisk den er.

“Vi kan godt kysse”, fjorten år etter utgis den på nytt! Se hvor duggfrisk den er.

I fyr og flamme

Skal ikke late som det ikke var stor stas å finne sin egen boksingel i bokhandelen. Ble selvfølgelig helt i fyr og (trommevirvel) flamme, og tok mange bilder av min egen singel der den sto så fint plassert på disken ved siden av Patti Smiths "Devotion". Veldig fint og litt flaut. Hvilken bokhandel, sa du? Åh, Tanum som ligger inne på Paleet, på Karl Johan, selveste byens paradegate. Tronsmo, selveste Tronsmo har den også. No Biggie! Vil bare være litt spesifikk her, siden disse boksinglene kommer i et ganske begrenset opplag, og når de i tillegg har et så fint omslag som "Fisk liker å kose", i årets farge GUL, designet av Aslak Gurholt Rønsen i Yokoland, og ikke minst brettet for hånd av Flammes egen Marie Wernø, ja da kan du selv tenke deg at her lukter det utsolgt lang vei.

Boken kan så klart også bestilles på nettsiden til Flamme, og hvis du føler deg frisk og lesesugen så kan du jo gå "all in" og bli medlem i Flammes egen singelklubb. Da vil du, mot et avtalt beløp, få månedens boksingler smokk rett i postkassa hjemme.

https://shop.flammeforlag.no/collections/boksingler

Tusen takk til Nils, Geir, Linn og Marie på Flamme, og Aslak hos Yokoland! 

IMG_1330.JPG

Stjernepose

Boksingelen Fisk liker å kose er en samling tekster. Ikke dikt, ikke noveller, ikke fugl, ikke fisk, men noe midt i mellom. De i Flamme har kalt den en Stjernepose - noe jeg synes er en stor ære. Hallo, du husker vel lørdagsgodtet Stjernepose? Uansett, her er forordet i samlingen.

 

Forord

Dette er ditt liv. Fugl, fisk eller midt i mellom?
Først skal du elske og knuses, gjerne i flere omganger.
Så kommer den kyniske perioden.
Nå blir det kaldere. Kaldere.
Da blir du voldtatt. Etterpå. Singel. Snart desperado.
Slukker flammene med ildvann. Du slår deg til ro med noe. Noen.
Får et barn. Kanskje flere. Ditt liv er et mykt kaos. Slekten kryper nærmere.
Nå blir det varmere. Varmere. Varmere.
Du kjenner på takknemlighet, men også kvalme.
Livet fylles av ting. Noen ting skinner, de fleste går i stykker.
Varmere. Enda varmere. Tampen brenner!
Så kommer fristelsene. Nå brenner du deg nesten.
Fristelser er som bølger, de store hvert syvende år.
Så kommer sviket. Joda. Jada. Kaldere. Kaldere. Kaldere.
Ditt eget, eller hans eller hennes. Noens.
Så kommer forfallet.
Det ekte, det som du sørget over tyve år for tidlig.
Ting forsvinner for deg nå, og mennesker.
Så dør du. Kulden gjør deg blå fra tærne og opp.
Lykke til. 

IMG_3247.JPG

Fisk liker å kose

De som kjenner meg, vet at jeg er helt gal etter dyr. Jeg vil klappe alle hunder jeg ser. Jeg snakker til skjæra i treet utenfor huset. Koser meg glugg med å glo på kjøttmeisen på fuglemateren utenfor vinduet. Og vet du, på vei tilbake fra hytta seint en søndag i januar så sto det ei elgku OG en kalv midt i veien! Ja, sånn er livet for en som er glad i dyr. Glede i hver busk. Derfor ble jeg også veldig glad da jeg fikk en bok om fisker i bursdagspresang av en venninne, What a Fish knows, av Jonathan Balcombe. I den boka argumenterer Balcombe for at fisk ikke bare føler smerte - men at de også føler glede og velvære ved å få kos. Og som blant oss mennesker er det store ulikheter i både lynne og intelligens hos forskjellig fisk. Noen er mer aggressive, andre mer engstelige. Og gullfisk har slett ikke et såkalt elendig "gullfiskminne". Herregud som jeg koser meg med fakta om fisk og fugl. 

I boksingelen Fisk liker å kose, som er min første utgivelse på Flamme forlag, bruker jeg nettopp det at fisk, i følge Balcombes bok, liker å kose, i en av tekstene. 

flammeforlag.no

Fisk liker å kose, men kanskje ikke frossenfisk? Stolt forfatter i snøen.

Fisk liker å kose, men kanskje ikke frossenfisk? Stolt forfatter i snøen.